forside om oss livet med en Emma ned i vekt/kosthold barns kosthold mat/oppskrifter bryllup

Fødselen min

Våknet klokka seks på søndagsmorgen og hadde vondt i magen (trodde jeg). Gikk og la meg igjen og våknet halvannentime seinere.
Da begynte jeg etterhvert å skjønne at noe var på gang.
Riene var veldig uregelmessige hele veien, men økte stadig i intensitet.
Måtte opp og gå hver gang det kom ei rie. Gikk vel 520 ganger rundt spisestua i løpet av dagen:p
Det var mellom 4 og 10 minutter mellom dem igjennom hele dagen.
Trodde stadig at nå var det skikkelig i gang, men da dabbet det av igjen.

15.30 ringte jeg føden bare for å fortelle at jeg antakeligvis kom inn i løpet av kvelden.
De ba meg ringe når jeg hadde rier regelmessig hvert 3-4 minutt.
Det skjedde egentlig aldri, men de ble bare mer og mer vonde.

01 ringte vi føden igjen og fikk komme inn, selvom mellomrommet ikke var som de ønsket.

Da vi ankom sykehuset ble vi sendt litt opp og ned mellom avdelingene før jeg ble sjekket av en jordmor på B7.
Åpningen var da på 3 cm og hun fikk stukket hull på en vannpose.
Må si jeg ble LITT skuffa når jeg hørte 3 cm..
All den smerten også ikke mer enn 3 cm??
Visste jo enda ikke hvor vondt det egentlig skulle være.

Ble sendt ned på spesialavdelingen hvor det var meningen at jeg skulle føde.
Fikk ei trivelig svensk jordmor å forholde meg til som først spurte om jeg hadde noen spesielle ønsker.
Det hadde jeg ikke, så da tok hun regien og foreslo at jeg kunne få prøve meg på badekar.
Badekaret var bare så UTROLIG avslappende.
Anbefales virkelig.
Lå i der i en times tid, men det ble så vanskelig å puste inne på rommet etterhvert, pga det varme vannet.

Fikk da ei fødestue og jordmora ville jeg skulle prøve lystgass.
Når jeg hadde rigget meg til i sengen sjekket hun åpningen igjen og da hadde jeg gått helt opp til 7 cm.
Det på bare èn time i badekaret.
Jeg er tydeligvis en av de som ikke tåler å få sjekket åpningen, for det syntes jeg var rett og slett HELT forjævlig hver gang.
Hadde sikkert endel med at jeg knøt meg og fikk helt panikk hver gang jeg hørte hun skulle gjøre det.

Etter dette tok det seg ganske raskt opp.
Tiden fra 7 til 9 cm var ganske intens, da det var ikke mye tid med fri fra smerte.
Gjorde vondt mellom riene og jeg var ganske grinete på lystgassen som var vanskelig og tung å puste inn og ut.
Men ga ikke opp maska, så det var nok ikke så ille egentlig.
Hjalp jo ganske bra på å holde pustinga effektiv.

Thomas var helt fantastisk under hele greia. Han var skikkelig med og oppmuntret og var bare helt gull.
Nesten mer imponert over han enn over megselv.

Det tok litt for lang tid fra 9 til 10 cm, så jordmora ville jeg skulle hjelpe hodet forbi den siste kanten.
Hun dyttet inni der (som jo jeg var så enoooormot glad i) og jeg presset..
Det var det værste med hele fødselen og når det var overstått etter tre rier, så var det på tide å presse.

Da sa jordmora til Thomas at nå kom jeg til å få det så mye bedre, fordi at nå kom jeg til å få slappet av imellom riene og ikke minst så var det en befrielse å presse.
Husker jeg ble skikkelig irritert inni meg da, for det kunne jo umuuulig bli IKKE vondt:p men det var jo sant.
Da kom det også en barnepleier inn.

Presset i en time, men det føltes virkelig ikke som mer enn 10 minutter..
Det var en utrolig opplevelse som nesten enda ikke er til å tro.
De kreftene som kroppen klarer å finne frem da er jo helt sinnsyke.
Det går nesten av segselv og man blir så sterk at det er helt vilt.
Når det nærmet seg slutten så så jeg at barnepleieren tok på seg handsker og da visste jeg at det snart var overstått.

Så da etter en time så ba jordmora Thomas om å se ned og da fikk han se hodet var på vei ut.
Tøffen:p tror ikke jeg ville sett det selv, for å si det sånn.

Litt etter litt så gled hun ut og herregud for en befrielse.
Det første jeg spurte om var vel: "har jeg revnet?"
"Neida, det er ikke mye", sa hun.
Men det var nok bare en oppmuntring fra hennes side:p

Emma var helt stille men sååå fin og nydelig.
Var merkelig å få henne opp på magen og skjønne at den lille bylten nettopp hadde kommet ut av meg.
Og uttrykket pappan hadde i ansiktet var bare helt fantastisk.

Var litt bekymret for at det skulle gjøre vondt når morkaka skulle ut, men det gikk så fort og greit atter.
Fikk se morkaka og navlesnoren.. Svære lange greier..

Så begynte jordmora å sy etter å ha satt en aaaaaalvorlig svær bedøvelsessprøyte.
DA begynte jeg å banne for første gang under fødselen, for det gjorde liksom såååå veldig vondt:p

Vi lå i senga i en times tid og fikk bare beundre den vakreste lille snuppa, mens barnepleieren prøvde å få henne til å amme.
Etter litt ble Emma hadde sjekket, veid og målt.
Hun veide 3680 gram, var 50 cm lang og hodet var 36 cm.
Mens hun ble sjekket for o2 metning osv, så fikk jeg dusje.
Også ble vi kjørt opp på B7 for det var ikke noe ledig på B3.

Der var vi jo fantastisk heldige..
B3 er liksom sykehus, mens B7 er mer hotell.

Ja, hva skal man si.
På formiddagen den dagen så var jeg veldig opptatt av at jeg ALDRI skulle føde igjen.
På ettermiddagen så skulle jeg føde igjen, men skulle HVERTFALL (!!!!) bruke epidural.
Dagen etter så var det jo eeeegentlig ikke noe vits i å bruke epidural neste gang likevel:p
Så man glemmer fort. Vi er jo tross alt lagd for det her.
Det var INTENST og det er det mest beskrivende ordet.. går langt foran vondt og fælt.
Dessuten så var det en fin opplevelse, når jeg tenker tilbake på det.
Gleder meg faktisk allerede til neste gang, men det blir nok hvertfall et par år til.
Nå skal jeg nyte å slippe tissing hvert 5. minutt og ikke minst no halsbrann:D

Her er første bilde av mor og barn og far og barn, tatt ca en time etter fødselen.

emmaogmamman thomasemma







Får vel oppdatere litt da:)

Har hatt rier siden klokka 07.30 ca.
De er veldig opp og ned i varighet og intensitet, så dette tar nok mye lenger tid også.
Utrolig spennende altså!

41 uker:)

41 uker på vei.
Det er ikke værst:)
Akkurat i dag skal jeg ikke være så utålmodig.
Kjærsten har fri i dag og vi bare koser oss her hjemme, mens høstværet herjer utenfor.
Akkurat nå er han på butikken og handler rømme, så skal jeg lage vafler.
Koooos.
Elsker høsten

host

It`s getting oooold..

vente vente vente vente vente vente....

Nei, hun har ikke kommet:)

Blir nok en liten fin oktoberbaby dette her!
Gåturen i går hadde en viss effekt, med påfølgende detaljer jeg ikke skal legge ut om her:p
Men skjedde ikke noe mer, bortsett fra noen fine lurerier på kvelden.
Er ikke utålmodig i dag heller, så det går bra.


I`m running out of things to do..

Har liksom ikke noe mer å gjøre.
Rydda her i går..
Har litt oppvask jeg kan ta da..
Men det tar jo ikke all verdens tid!

Ikke gidder jeg bare sitte her og vente på at ting skal utarte seg heller..

Får gå meg en tur.

må jo nesten skrive et termininlegg. Så. 40 + 2

I dag er det faktisk den o store termindatoen!
Og i dag skjer det jammen ting.
Det kommer og går litt og er ikke noe store greier enda, så dette kan ta laaaang tid.
Sikkert flere dager, kanskje ei uke?
Men det skjer noe hvertfall!
I`m happy about that.



39 + 6

Tenk det a.

Termin om 3 dager!
Har ikke så mye å si akkurat, men må på en måte si i fra at jeg er tilstede og at ingenting skjer her.

Bortsett fra at jeg KJEDER meg og har vondt i ryggen etter å ha sovet for mye.

Noen tanker på slutten og masse selvskryt

Er viktig å oppdatere litt for segselv, føler jeg.
Nå er det jo fire dager igjen til terminen, som er på mandag.
Veldig spesielt.
Synes det var i går at jeg endelig turte å teste og ordet GRAVID lyste mot meg fra testen.
Syntes selv jeg hadde ventet utroooooooolig lenge, men tok jo bare fire-fem måneder å få det til.

Jeg har vært så heldig i dette svangerskapet.
Hvem skulle trodd det liksom?
Hvertfall ikke leger osv.
At en "tjukk jente" skulle gå igjennom svangerskapet uten noe særlig plager.
Det er jo imot alle odds tydeligvis.
Men det viser vel bare at kroppen kan være sunn og sterk, selvom man har endel kilo for mye.

Jeg var kvalm i to uker (10-12)
Også hadde jeg endel vondt bak i ryggen sånn mellom 30 - 35 (noe jeg tror kommer av ribbenet jeg brakk i februar)
Og det er liksom det.
Har også vært litt fortvilt og oppgitt over fokuset på meg og min vekt, men det ble man også vant til tilslutt.
Har litt den der "HAHA!!! der viste jeg dere" følelse her nå på slutten.
Glukosebelastningstesten var et lite skår i gleden, men jeg vet jo at jenta ikke er større enn hun skal være, så den tar jeg med en liten klype salt.
Uansett så har jeg gjort mitt beste på å tilpasse meg resultatet og vært bestevenn med Fedon Lindberg i svangerskapet.

Nå på slutten så forventer alle seg at jeg skal være kjeeempeeee sliten og utålmodig og at ting rett og slett skal være dritt.
(Alle synes synd på meg:p)
Men det er så langt i fra hvordan jeg føler det nå, egentlig.
Tåler jo ikke all verdens og må ta det med ro, men det skulle vel egentlig bare mangle?
Får stadig bemerkninger om at jeg ser kjempe frisk og rask ut og det er koselig, for jeg føler meg ingenting annet heller.
Lurer fortsatt på av og til om jeg egentlig er gravid.

Er glad for at jeg ikke tror at jeg kommer til å savne magen.
Kanskje fordi at jeg på en måte vet at dette ikke er siste gangen (hvis man er så heldig da)
Emma har vært en utroooolig stille og rolig unge.
Det har ikke vært mye bevegelse, kan telle på to hender antall ganger jeg har kjent spark (kjenner bevegelse utenom det altså), så kommer ikke til å savne det heller.
Jeg burde sikkert vært på føden opptil mange ganger, men føler at jeg kjenner hennes bevegelsesmønster, så har ikke vært der, selvom det kunne i en periode være stille i hele dager av gangen.

Tror det kommer til å bli RART å ha kroppen sin for segselv igjen.
Rart og godt..

Også bare gleder jeg meg så uendelig mye til den lille prinsessa kommer ut til pappan og meg og hele resten av familien, som kommer til å ta vare på henne og elske henne fra første sekund.
Der er vi så utrolig heldige, som har maaaange som stiller opp.
Det er ingen selvfølge i dagens samfunn.

Gleder meg UTROLIG til å se Thomas som pappa.
Vet at det ikke kan gå feil, for han er lagd for det..
Hun ga tidlig uttrykk for at "Hei! jeg er ei pappajente", så jeg må vel bare belage meg på at det blir en vedvarende ting.

Hvordan det går med meg gjenstår jo å se.
Men jeg skal prøve mitt beste for å bli en god og balansert mor.

Så nå er det bare å vente og vente og vente på at hun skjønner at hun skal bevege seg ut og ned.

39 + 4 og jordmorkontroll

Kontrolltallene mine i dag:
Uke: 39 + 4
Blodtrykk: 110/85
Ødem: 0 - 1
Leie: HF
Hjertelyd: 150
Vekt: + 14
SF: 35 cm


Ikke store forandringene fra forrige gang..
Bare blodtrykket, men det går jo så mye opp og ned, så tar ikke det så tungt.

Snakket litt om sykehuset for jeg lurte på hvordan det ble med deling av rom og sånn.
Jordmora sa at det er sjeldent man må dele rom med andre nå, men at det ikke var dobbeltseng på alle rom.
Det er jo helt greit. Sikkert greit å sove i ei seng helt for segselv, etter å ha født, tenker jeg:p
Så lenge kjæresten er i samme rom, rett i nærheten.

Gleder meg jeg nå.
Kjeder meg veldig om dagen, så kan godt skje snart.. Men ikke noe stress.
Håper jeg slipper jordmortimen neste torsdag.
Les mer i arkivet » Desember 2010 » November 2010 » Oktober 2010





Anneli og Emma-Sophie

25, Fredrikstad

Kontakt: ilennana@hotmail.com Facebook: Anneli Aurora Fahlstrøm Nordli Opptatt av kosthold, glad i mat, har ei nydelig datter og skriver om en blanding av alt mulig som opptar meg i hverdagen.

Sponsorer



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits