Motivasjon-smotivasjon
Obs. Hvis du er av typen som har null forståelse for unnskyldninger, ikke les!
Okei. Jeg har vært såååå motivert i det siste.
Ut på morgenkardio. Åh, så deilig. Trena senere på dagen. Deilig!
Spise bra, ikke for lite, ikke for mye.
Ned i vekt, ikke akkurat noen store sprang, men jevnt og trutt.
Det er lett å være motivert når ting går som de skal.
Men en gang i løpet av gårsdagen forsvant alt som heter motivasjon som dugg for solen.
Si motivasjonen var på et null-nivå i går kveld da jeg la meg.
Når jeg våknet var den på ca minus 1000.
Har bareeee lyst til å ligge under dyna og sove.
Men burde egentlig heller ut på en skikkelig god gåtur med en gang jeg våknet.
Men det er ikke så lett når man har ei syk lita snuppa her hjemme. (Der kom en unnskyldning. Deal with it. Hater denne nye "ingen unnskyldninger er gode unnskyldninger, kom deg ut på tur din store fettklump" greia som foregår rundt omkring nå om dagen. Minner mest om barnehagemobbing.)
Menmen. Nå er jeg voksen og da kan ikke livet styres av motivasjon. (Ikke alltid hvertfall) Noenting bare MÅ man rett og slett gjøre. Det er ikke alltid man VIL jobbe heller, men man har jo liksom bare så og så mange egenmeldinger å benytte seg av. Så da drar man da.
Sånn må det nesten være med denne "fine nye livsstilen" også.
Men først skal jeg sove.